Episoder i livet

Tekst og foto: John Brattaland

Bjørndalen

Foto: Jeg utenfor hytta, dere ser flattjernet over vinduet. 

I årene etter eg reiste ut i jobb, det var frå ca 16 års alderen, og til eg ble gift 25 år gammel, bestod feriene mine som da var på 14 dager av å hjelpe til i høyonna hjemme. Men eg hadde helgefri, om da ikkje dårlig vær så ut til å ødelegge for mye på turt høy, da måtte det reddes inn uansett kva dag det var.

I den ferien var det i grunnen bare en helg en kunne benytte til for eksempel å gå til fjells, for første helgen kom en hjem på lørdags kvelden, 14 dager senere skulle en reise tilbake på søndagen. Derfor ble det helgen i midten som kunne benyttes til å dra på tur.

En slik helg var det at en kompis i fra bygda og meg, bestemte at vi ville ta en noe lenger og litt uvanlig fjell tur.

Vi var godt kjent i fjellet, far hadde for mange år siden satt opp en liten jakt hytte, i tiden før og etter krigen, frem til ut på 1960 tallet ble denne type hytter mye leid ut til byfolk, spesielt i påsken, men og om sommeren.

Den, og andre hytter brukte vi ungdommene å dra på helgeturer til, for så å gå lange turer videre rundt i fjellet, ofte med fiskestang til ørretvann.

Men denne turen som vi hadde tenkt oss til denne helgen, i august i 1959, var til Bjørndalen, en dal som strekker seg langt inn i fjellet, opp fra en av nabobygdene.
Denne dalen hadde etter et drap der i krigen fått et noe uhygge preg over seg, bare navnet, og den høye Bjørndals nuten som reiste seg svart og loddrett opp over dalen langt der inne, laget en viss uhygge stemning.

Men vi hadde hørt at det skulle være fin fisk i Risvannet som ligger i dalen, men det hadde ikke fristet så mange å dra dit, langt var det, i alle fall fra hjembygda mi.

Når denne tragedien hente, har jeg ikke akkurat tidspunktet for, men det var på slutten av krigen, rundt 1944 – 1945.

Det som skjedde var at en del ungdommer en lørdag fra en av bygdene nord for oss, hadde dratt opp til Bjørndalen for å feste og fiske.
Det var tre brødre med i denne gjengen, den ene var bare 15 år. De to ellste dro straks ut på vannet for å fiske fra båt.
Etter en tid kom den ene opp til hytta der de andre holdt til, fikk ut bror sin, han på 15, og kunne fortelle at på grunn av en krangel om en sluk, så hadde han slått til bror sin med en åre, slik at han falt over bord og druknet.

Dette syntes han var så fælt, at han ikke kunne leve med det, så han ville ta sitt eget liv. Men 15 åringen måtte ikke fortelle noe til foreldre eller andre om hva som hadde foregått.

Det holdt den stakkars gutten tett om, helt til noen saue letere mange år senere ut på 1960 tallet, kom over et skjelett av et mennske langt oppe i ura under Bjørndalsnuten, han hadde vist nok skutt seg.

Han som druknet ble funnet i vannet straks etter udåden.
I de årene som ingen visste hva som hadde foregått der inne i fjellet, oppstod det selvfølgelig rykter, folk hadde sett både det ene og det annet, noen mente broren hadde stukket av til utlandet, andre at han var kommet i kontakt med tyske soldater, og reist med de ut av landet. Var det innbrudd i hytter, fikk fantasien hos folk det til at det var sikkert Bjørndals karen. Dette og mye annet var med og skapte mystikk rundt hendelsen.

Men nå ville Kjell og meg inn til Bjørndalen. Det var nå gått 10 – 15 år siden hendelsen, og mye av mystikken hadde lagt seg, men på den tiden var det ingen som visste hvor den andre broren var blitt av.

Det var meldt fin vær, så vi tok sikte på å ligge ute i soveposer. Primus hadde vi med, men tok helst sikte på å lage bæl, koke kaffe og steke evnt. fisk på det. Men vi så at det låg noen skodde skyer oppe i høyden. Jeg hadde dimentert fra militæret dette året, hadde der lært å bruke kart og kompass, så vi tok det med.

Det er kraftig stigning de første kilometrene opp fra bygden, men da vi hadde kommet opp i Breiaskar og passert Øyevannet, går det over til mer kupert terreng.
Men der møtte skodda oss tjukk som grøt, så nå måtte jeg vise hva jeg dugde til med kart og kompass.

Til å begynne med la jeg opp til korte strekk, men etter hvert som det klaffet bra med punktene i terrenget, forlenget jeg strekkene.
Vi skulle passere Søtetjern på sørsiden, så jeg siktet meg inn midt på tjernet, og jammen traff vi rett på. Da en går på kompass kurs i skodda går det ikke så fort, nå hadde vi vært på farten i ca 4 timer. Men etter Søtetjern går det kraftig nedover til Halsevannet, straks etter kom vi under skodda, men det var grått, vått, og ikke slik vær varsleren hadde meldt.
Nå kunne vi se den høye loddrette og svarte Bjørndalsnuten, hvor toppen av den forsvant opp i skodda, men ennå var det langt igjen.
Vi tok en pause, litt mat smakte nå. Så legger vi merke til noen ynkelige lamme og saue brek, høyt oppe i en bratt fjellknaus ser vi to sauer med lam i skårfeste. Vi hadde ikke tau med så det var lite vi kunne gjøre, tid hadde vi heller ikke, så vi dro videre.
Omsider ser vi Risvannet, og like opp fra vannet ligger en hytte, tro om det var der ungdommene hadde overnattet den katastrofale natten?
Vi hadde brukt lang tid, så det lir mot kveld, litt utrivelig er det, vått på bakken, vått i busker og kratt, en litt sur trekk var det, og skodda ligger fremdeles tungt høyere oppe i fjellet.
Det var ikke dette vi hadde sett for oss da vi dro hjemmefra. Det å finne en noenlunde tørr og lun leirplass, virket noe håpløst. Stemningen er litt laber, tror at uten at noen av oss sa noe, så følte vi litt uhyggestemning, det var ikke koselig. Vi rusler opp til hytta, kanskje kan vi komme oss inn i den. Men det ser håpløst ut, kraftig dørlås, over vinduene var det montert flattjern, som var boltet med gjennomgangs bolter. Vi er i ferd med å gi opp da vi ser at i den ene ruta i et av vinduene er der en sprekk som lager en trekant i nedre del av ruta, får vi den ut så kan kanskje jeg som har forholdsvis små hender kunne komme inn og få opp hespene, og så skru av mutteren på bolten som går gjennom veggen.
Vi var litt redde for det og, for det var lørdags kveld, det kunne være andre enn oss som skulle på tur til fjells. Men det begynte så smått å mørkne så vi ble enige om å forsøke.
Vi fikk pirket vekk kittet, lirket ut et par små stifter, og glass biten kom ut.
Jeg stakk en hånd og arm inn og fikk av den nederste hespa, den øvre var verre. Men Kjell spikka til en pinne med klyft på, den stakk jeg inn og opp, og fikk lirket av den øverste hespa.
Men så var det denne bolten med mutter på, den var på siden ca midt oppe på vinduet. Jeg forsøkte å presse armen maks inn, det førte til at glasset rispet inn i huden så blod begynteå vise seg, men jeg fikk så vidt tak i mutteren, forsøkte å holde fast da Kjell prøvde å vri på bolten på utsiden. Det virket håpløst, mutteren satt så fast at jeg greide ikke å holde den. Vi måtte ta en hvil, og hele tiden holdt vi øye med stien nedover i dalen om der skulle komme folk.
På an igjen, nå tok jeg med et lommetørkle inn i hullet for om det kunne virke til at jeg fikk bedre tak. Vi hadde forresten begynt å vurdere å knuse vinduet, men vi ville helst ikke være årsak til hærverk.
Jeg fikk armen inn igjen, den var blitt sår nå, så det var ikke smertefritt, forsøkte så godt jeg kunne å få tullet tørkle rundt fingrene og bolten, gav beskjed til Kjell, vri nå, det utrolige skjedde, mutteren løsnet.
Mutteren skruddes av, bolten trukket ut, og flattjernet svingt til siden, og vinduet lukket opp. En kikk nedover dalen, men nå var det begynt å bli skymt, og klokka så mange at vi var rimelig sikre på at ingen ville komme så sent.
Jeg krøp inn vinduet, låste opp døren fra innsiden, og overnattings problemet var løst.

Nå var pessimismen borte, hva med å prøve fiskelykken i Risvannet. Kjell var alltid den som hadde best fiskelykke, han kastet med boks. Gikk ikke lange stunda så hadde han en fin ørret, straks etter en til, så var det min tur til å få en. Da sluttet vi av, mørke hadde seget på, vi var i august og skodda skyene var med på å gjøre det litt grått og utrivelig. Vi sløyet ørretene, tilbake i hytta fyrte vi opp i ovnen, fikk varmen på panna, og ørretene ble stekt. Det smakte firtreffelig, hadde ikke hatt skikkelig mat siden vi gikk hjemmefra.
Vi var enige om at vi var faen til karer, funnet fram i tjukk skodde, fikset oss inn i en hytte som var sikret etter alle kunstens regler, og nå lå vi trykt og godt inne i denne skumle Bjørndalen.

Dagen etter skinte sola fra skyfri himmel. Vi satte glass biten på plass i vinduet, fant faktisk kitt i skapet, og kittet så ingen skulle se hvor vi kom inn, til slutt strøk vi litt skitt over. Takket for oss i hytteboken, fortalte om sauene vi hadde sett i skårfeste, skrev så hilsen og takk for oppholdet fra to fjellvandrere.
Trakk døra i lås etter oss, og etter å ha forsøkt fiskelykken igjen uten hell i Risvannet, dro vi på hjemvei. Kommet tilbake til Halsevannet fikk vi ny fisk, der fyrte vi opp primusen og stekte oss et nytt ørret måltid.
Veien hjem gikk nå i strålende vær.
Noen år etter fikk vi høre at det var funnet et skjellet oppe i ura under Bjørndals nuten. Hadde været blitt slik vi håpet på, og vi hadde funnet en overnattigs plass ute, så kunne vi kanskje om morningen etter våknet med et skjellet på siden av oss, men slik ble det ikke.

Foto: Jeg steker ørret på primussen.

Foto: Kjell nyter maten ved Halsevannet.