Tekst og foto; John Brattaland

Kommunen som i dag heter Vindafjord, var i mine unge dager oppdelt i fleire små kommuner. Jeg kommer  frå den minste, den langstrakte Imsland kommune som ligger langs Vindafjorden, den hadde på den tiden tre skolekrinser.

Jeg tilhørte skolen i Ølmedalen. Vi oppe i dalen hadde faktisk lite kontakt med de to andre krinsene i de tidlige unge dagene. Om søndagene samlet vi ungene oss ofte hos en familie hvor vi kunne finne på mye moro utan å bli kjeftet på. Foreldrene der var mye ute og så på da vi holdt «tribonius» (gjemmeleken), «slo ball», «jeppa», «hoppet tau», det siste var det helst jentene som drev med. Om sommeren var det kjempekjekt å hoppe i høyet i løa. De hadde  en stor løe, så den som våget å klatre opp i mønet og hoppe der i frå, var en tøffing.

Jentene på bilde heter fra venstre: Margot Staurland, Borghild Marvik, Borgny Imsland og Malena Hustveit. Det er dei to i midten, Borghild og Borgny, som er med i denne historien. 

Men vi  var og mye ute i naturen, klyve i fjell var spennende. Det var og fleire nuter med store steinurer under. En ur het Gaupur og ligger under Fårekammen, der var det mange skumle huler og passasjer.

Etter hvert som en ble større så fikk vi oss sykler, på søndagene  dro vi ofte ned til det lille tettstedet Imslandssjøen, litt spennende var da dampen (rutebåten) kom. Anna og Syvert Døske som hadde butikk, åpnet, så de som da hadde noe å kjøpe for kunne få seg litt snop.

Ute i enden av Ølmedalsvatnet ligger Byrkjelandsvatnet med flere gårder og annen bebyggelse rundt, der kunne vi komme saman med fleire av bygdas unger.

Men en søndag, Kjell Staurland, en noe yngre kompis og meg kom ut der, ble vi bare møtt av to jenter som jeg  gikk i klasse med. Kan tenke vi var i 7de klasse. Det var forresten de to mest populære jentene på skolen, og ikkje de dummeste å treffe på, interessen for jenter hadde jo så smått begynt å melde seg. Det viste seg at de fleste andre ungene hadde reist på et stevne saman med foreldrene.

Vi diskuterte litt hva vi skulle finne på. Dette var nok på høstparten, for vi fant ut at vi skulle gå til en nedlagt ensom bondegård hvor vi visste det var noen frukttrær. Vi hadde hørt at en rogn var blitt podet med pære, og de skulle være spesielt gode. Ble enige om at de ville vi smake på.

Gården Berget, eller på vår dialekt, Berje, ligger nærmest på en hylle ned mot Vindafjorden.

For å komme dit, fulgte vi først veien opp til noen gårder, deretter går sti, først opp en høy ås, før den fortsetter bratt nedover mot fjorden på den andre siden.

Det var to brødre frå den andre siden av fjorden, frå Finnvik, som da eide gården. Vi hadde hørt at de brukte den som beite for ungdyr, det var ikkje noe vi brydde oss om, vi var frå gårder alle fire, så vi var vant med dyr.
Men vi var litt spent på om det var folk der frå «hi sida» som vi sa om folk frå andre siden av fjorden.

Da vi kom fram lurte vi oss bortover til de gamle husene, fant de var tomme, og begynte å  se oss om etter frukt. Noen små, sure, flekkete eple fant vi på noen gamle halv råtne trær, det hadde vi alle mye betre kvalitet av hjemme.
Men det var dette spesielle rogne/ pæretreet vi måtte finne, vi spredde oss og gikk på leit. Burte på et jorde, attmed en fjellknaus fant vi dette rare treet.

Ut frå den ene siden rognebær, på den andre siden pærer. Treet var ikkje så stort, men pærene hang så høyt at vi guttene klatret opp og kastet pærer ned til jentene. De var virkelig  gode, og vi var godt i gang med å forsyne oss, da vi plutselig hørte noen stygge brøl. Burt over jorde kom to okser i fullt firsprang, og det var ikkje tvil om hvem de hadde i sikte.

Vi ropte til jentene at de måtte løpe, det var i grunnen et unødvendig råd, de var allerede på vei.

Vi to oppe i treet satte i gang å skrike og rope for å få ledet oppmerksomheten vekk fra jentene og til oss, for elles kunne det gå helt galt med de.

Det lyktes vi med, oksen svingte i full fart mot oss i treet. Vi så at det var to ung stuter, men de var skikkelig hissige, den største grov i bakken med føtene, og gikk til angrep på stammen så treet ristet.

Vi var ikkje særleg høye i hatten vi to som satt oppe i det, men som tidligere nevnt så stod treet inntil en fjellknaus, det ble redningen. Greiner strakte seg inn mot en liten kløft der. Jeg kløv over først, holdt så fast i greinene slik at Kjell kom greitt over, kløv deretter opp på knausen og ned på den andre siden, dermed var vi ute av syne for de sinte beistene.

Men hvor var jentene? Heldigvis hadde de løpt i retning hjemvei, vi turte ikkje gå ned på jordet for da kunne oksene oppdage oss, vi turte heller ikkje rope. Det ble å klyve og kave oss frem i et bratt, ulendt terreng. Etter en tid forsøkte vi oss med et lavt rop, men ikkje svar. En tid etter kom vi på stien, vi ropte igjen, da fikk vi svar. Litt etter så vi de oppe på en stor stein. De kom ned og var kjempeglad for å  se oss. De hadde vært i tvil om kva de skulle gjøre, om de skulle hente folk til hjelp, men nå var alt bra, trodde vi. For plutselig ser vi oksene komme etter oss igjen, på stien.

Hva jeg tenkte i det øyeblikket er jeg ikkje sikker på, men jeg hadde funnet en avbrukket gren på veien opp, nå løp jeg direkte mot oksene mens jeg skrek det jeg var kar om, viftet og slo i luften og bakken med stokken. Oksene stoppet, men burte fælt, snøftet og  grov i bakken, ville ikkje snu. Jeg fortsatte bare i mot, så snudde den minste, den andre gav seg ikkje før jeg kom så nær at eg dro til den over snuten med staven, da snudde den, jeg etter med skrik, skrål og slag. Stien gikk bratt nedover imellom steiner og trær, at ikkje oksene brakk beina nedover i det ulendte terrenget er et under, for nå hadde jeg virkelig fått blod på tann. Jeg var rett i hælene på de, skrek og slo med stokken på bakenden til den bakerste det  jeg  var kar om. En gang forsøkte den å snu seg, men et slag over snuten, så mistet den lysten.

Det siste jeg så var at de for i full fart ned gjennom stien, jeg ruslet lett skjelvende og andpusten oppover igjen.

Straks hørte jeg de andre rope navnet mitt, jeg svarte, og gleden var stor da vi møttes enda en gang etter all dramatikken den dagen.

Jeg ble skrytt opp i skyene for hvor modig jeg hadde vært, det var vel ikkje fritt for at jeg følte meg litt stolt da. Ble helten på skolen, en av jentene skrev til og med stil om denne episoden. En dag møtte jeg mor til den ene jenta, fikk skryt for motet mitt. Men sa hun, med et glimt i øyet, ikkje dra datteren min med på fleire slike ekspedisjoner.